mandag 29. mars 2010
Truger
Nelly.com lurer på om du leter etter fine sko. Jeg vil svare ja, men dere har virkelig ikke det jeg leter etter.
Bitter i offentlighet
Skal man ikke ha litt kred. for at man tør å være bitter og lei seg,
sånn i offentligheten? Åjoda, Vegard!
sånn i offentligheten? Åjoda, Vegard!

søndag 28. mars 2010
Boys are the new girls

Lenge var det slik at gutter hadde vanskelig for å forstå seg på jenter og deres måte å tenke på. Spesielt når det kom til forhold og dating og andre amorøse affærer. Trenden har snudd og nå er det mannen som oppfører seg som en jente. Dette er ikke greit. Det er en forferdelig uvane å gjøre ting mer kompliserte enn de er. Ikke ta alt så seriøst hele tiden. Enough with the drama allready!
torsdag 25. mars 2010
Klassisk norsk kvalitet
Noe av det mest fascinerende som finnes på NRKs sider er klippet fra serien Broren til Nina. Denne gikk visstnok på tv på 70-tallet, og tok for seg temaer fra ungdoms hverdag. Under KRL avdelingen til AV-sentralen ser det ut til å være mulig å kjøpe en episode som heter Du og jeg og kaktusen for 175 kr. Jeg kjenner at jeg ønsker meg hele denne serien på dvd!
Denne fine serien tar for seg kontrastene mellom et søskenpar med motstridene interesser, sport og elevråd versus natur og musikk. Foreldrene er et studie i seg selv, særlig faren med sine nærmest nazistiske tendenser med forakt for alt annet enn sport og vinnerinstinkt. Skuespillet er på et legendarisk nivå, de rareste tonefall og kunstige setninger finnes her. Hva gjør disse menneskene i dag?
Nå fikk jeg lyst til å se Wam og Vennerøds Himmel og Helvete med Lillebjørn Nilsen i hovedrollen som kommende narkis (sic!) igjen! Særlig er denne scenen flott.
Denne fine serien tar for seg kontrastene mellom et søskenpar med motstridene interesser, sport og elevråd versus natur og musikk. Foreldrene er et studie i seg selv, særlig faren med sine nærmest nazistiske tendenser med forakt for alt annet enn sport og vinnerinstinkt. Skuespillet er på et legendarisk nivå, de rareste tonefall og kunstige setninger finnes her. Hva gjør disse menneskene i dag?
Nå fikk jeg lyst til å se Wam og Vennerøds Himmel og Helvete med Lillebjørn Nilsen i hovedrollen som kommende narkis (sic!) igjen! Særlig er denne scenen flott.
mandag 22. mars 2010
Oslo City Fashion Show! Spring collection!











Mye å ta tak i her altså, blomster er helt klart inn, dessuten er steinvaskede og klorblekede tightsjeans helt safe denne våren. Horetruger må du ha om du skal gå ute, hæl på mindre enn 10 cm er feigt. Dyretrykk er hot selv om prostitusjon nå er forbudt ved lov i Norge. Leopard leder suverent, men vi så også reptil. Nagler er hot, på vesker, i håret og på tights. Og på sko, ikke minst.
Vinneren av denne runden er Bikbok for sin ufattelig ulekre og svært tøsete stil. Musikken var nøyaktig stemt etter plaggene, samt de ansattes vilje til å kle seg med det verste av det verste gir butikken full score. Gratulerer!
Oslo City Fashion Show!
Og nå til serien Oslo City Fashion Show! som er grunnen til at denne bloggen er opprettet. Oslo City viser en egen evne til å selge noe av det styggeste som er produsert for markedet, og vi vil gjerne vise frem det voldsomste fra hver butikk.
Denne utrolige kjolen, med det dårlige snittet og det merkeligste tekstilet, er fra høstkolleksjonen til H&M. Har ennå tilgode å se noen i denne kjolen på gaten, på byen, ikke engang på facebookfestbilder. Men jeg ØNSKER å se det, vær sikker!
Denne utrolige kjolen, med det dårlige snittet og det merkeligste tekstilet, er fra høstkolleksjonen til H&M. Har ennå tilgode å se noen i denne kjolen på gaten, på byen, ikke engang på facebookfestbilder. Men jeg ØNSKER å se det, vær sikker!
søndag 21. mars 2010
Helgens musikk
Dan Fägerquist spilte på Parkteateret igår. Etter å ha overværet en konsert med Fägerquist på Blitz der oppvarmingen var feminist-svensk slampoetry av et nesten kjønnsubestemmelig vesen (det var visst et hunkjønn) med leopardtatoveringer hadde vi ikke forventet oss så mye av oppvarmingen. Derfor var det en ren og skjær glede å oppdage Guro von Germeten! Med fantastisk stemme, sitt trekkspill og en støttende fiolin spilte hun en rekke viser som gikk rett hjem hos oss. 3 stk kan lastes ned fra Urørt, men dette anbefales å se live for fullt utbytte av musikken. Åhei, hvorfor lages det dårlig musikk, når slikt finnes?
lørdag 20. mars 2010
Historiefortelling - dårlig stil
Å bli fortalt en historie om noen for meg helt ukjente er helt fint så lenge det er et poeng i historien. Det som gjerne gjør en litt vag historie enda mer utydelig, er at personene involvert ikke blir introdusert, men kun omtalt som Gustav, Charlotte eller Mari. Der fortelleren kanskje var på vei mot sittt poeng hopper hjernen min over på sporet "Hæ? Gustav som jeg vet hvem er? Kjenner du også han?". Jeg tenker "Du snakker om Charlotte som en liten pike som sitter i sofaen og spiser godteri sammen med tvillingsøsteren sin på julaften, det høres ikke ut som den Charlotte jeg kjenner.." Samtidig som det gis inntrykk av at Charlotte er en jeg burde kjenne, aner jeg ikke hvor gammel hun er, hva hun driver med (jeg tror det er barnehage) eller fortellerens relasjon til henne. Slutt med det.
fredag 19. mars 2010
Bøker du ikke trenger å lese:1
I serien av Bøker du ikke trenger å lese vil jeg presentere en bok jeg nettopp har brukt flere uker på å slite meg igjennom; Miraklene i Santo Fico av D. L. Smith. VG, ved May Grete Lerum - forfatter av seriene Livets døtre(35 bøker) og Solgudens krukke(21 bøker), har gitt den terningkast 5.
Avsidesliggende landsby i Italia, med lite vann, men mye varme, er settingen for denne pinlig amerikaniserte versjonen av "noe italiensk". På Bokklubbens sider er det uthevet i rødt, i kursiv, at "stemningen i boka er som den man finner i filmer som Cinema Paradiso og Postmannen". Nei! Boken prøver så hardt å skape noe av det samme, autentiske italienske, but dies trying.
Her er persongalleriet bestående av en del snille og blinde eller gamle, en del rampete, en del bitre og en del sleske. Selve handlingen er så latterlig kjedelig, og dratt ut over så altfor mange sider at det er et strev å komme seg gjennom denne tilsynelatende overkommelige boken. Det ender, overraskende forutsigbart, at de rampete blir rolige og hjemmekjære, de bitre oppklarer sine ungdomsfeider med de rampete, og jammen blir det ikke en romanse av det, hvem skulle trodd det?, de forsvunnede kommer tilbake, de tøsete slutter med tøsing og går heller til messe, mens de sleske blir skremt fra byen med pistoler og heroisk mannlighet til hest.
Stort sett er setningene ført i et ganske nøytralt språk, men det er også plass til denne akk så unge og bråkjekke setningen; Selv om det var lenge siden det [hans kjekkas-holdning] var blitt en del av hans natur, kunne Salvatore fortsatt føle at utstrålingen hans viste verden at han var en type man ikke kødda med. Den gode og blinde Nina får avslutte boken, mens den andre gode - presten, dør lykkelig under et fikentre, med denne litt tungt fordøyelige setningen "Mamma," sa Nina og blunket forsiktig, "er det solen?"
Avsidesliggende landsby i Italia, med lite vann, men mye varme, er settingen for denne pinlig amerikaniserte versjonen av "noe italiensk". På Bokklubbens sider er det uthevet i rødt, i kursiv, at "stemningen i boka er som den man finner i filmer som Cinema Paradiso og Postmannen". Nei! Boken prøver så hardt å skape noe av det samme, autentiske italienske, but dies trying.
Her er persongalleriet bestående av en del snille og blinde eller gamle, en del rampete, en del bitre og en del sleske. Selve handlingen er så latterlig kjedelig, og dratt ut over så altfor mange sider at det er et strev å komme seg gjennom denne tilsynelatende overkommelige boken. Det ender, overraskende forutsigbart, at de rampete blir rolige og hjemmekjære, de bitre oppklarer sine ungdomsfeider med de rampete, og jammen blir det ikke en romanse av det, hvem skulle trodd det?, de forsvunnede kommer tilbake, de tøsete slutter med tøsing og går heller til messe, mens de sleske blir skremt fra byen med pistoler og heroisk mannlighet til hest.
Stort sett er setningene ført i et ganske nøytralt språk, men det er også plass til denne akk så unge og bråkjekke setningen; Selv om det var lenge siden det [hans kjekkas-holdning] var blitt en del av hans natur, kunne Salvatore fortsatt føle at utstrålingen hans viste verden at han var en type man ikke kødda med. Den gode og blinde Nina får avslutte boken, mens den andre gode - presten, dør lykkelig under et fikentre, med denne litt tungt fordøyelige setningen "Mamma," sa Nina og blunket forsiktig, "er det solen?"
torsdag 18. mars 2010
Tight er ikke bukse
Den morsomme moten går omsider over, og vi står igjen med minnet av altfor store lår i gråmelerte tights og tenker "Hvordan kunne dette skje?" Litt som Auschwitz.
Abonner på:
Innlegg (Atom)



