Avsidesliggende landsby i Italia, med lite vann, men mye varme, er settingen for denne pinlig amerikaniserte versjonen av "noe italiensk". På Bokklubbens sider er det uthevet i rødt, i kursiv, at "stemningen i boka er som den man finner i filmer som Cinema Paradiso og Postmannen". Nei! Boken prøver så hardt å skape noe av det samme, autentiske italienske, but dies trying.
Her er persongalleriet bestående av en del snille og blinde eller gamle, en del rampete, en del bitre og en del sleske. Selve handlingen er så latterlig kjedelig, og dratt ut over så altfor mange sider at det er et strev å komme seg gjennom denne tilsynelatende overkommelige boken. Det ender, overraskende forutsigbart, at de rampete blir rolige og hjemmekjære, de bitre oppklarer sine ungdomsfeider med de rampete, og jammen blir det ikke en romanse av det, hvem skulle trodd det?, de forsvunnede kommer tilbake, de tøsete slutter med tøsing og går heller til messe, mens de sleske blir skremt fra byen med pistoler og heroisk mannlighet til hest.
Stort sett er setningene ført i et ganske nøytralt språk, men det er også plass til denne akk så unge og bråkjekke setningen; Selv om det var lenge siden det [hans kjekkas-holdning] var blitt en del av hans natur, kunne Salvatore fortsatt føle at utstrålingen hans viste verden at han var en type man ikke kødda med. Den gode og blinde Nina får avslutte boken, mens den andre gode - presten, dør lykkelig under et fikentre, med denne litt tungt fordøyelige setningen "Mamma," sa Nina og blunket forsiktig, "er det solen?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar